Kampen om Numancia …

Scipio Africanus hadde vunnet  over Hanibal i 201 f.Kr, og den andre Puniske krig var slutt. I praksis ville det si at kartagerne var slått og romerne hadde overtatt retten til å erobre Spania, et land rikt på viktige metaller, og utrolig fruktbart. Dette ble starten på en 200 års periode med kriger, tap og seire, før Den Iberiske Halvøy omsider var innlemmet i det romerske imperium.

200 år er en lang tid, og sier ikke så rent lite om de stridende partene. På den ene siden romernes standhaftige innsats gjennom generasjoner for en gang å oppnå den absolutte seier over et gjenstridig folkeferd, og på den andre siden de frihets elskende kelt-iberernes  standhaftige forsvar mot den romerske  overmakten. Kampene om Numancia, like nord for Soria, skulle gå over i historien som bortimot  legendariske.

Det ble en kamp som simpelthen gikk på æren løs for romerne. Angrepene varte faktisk i ca. 20 år uten at romerne kom noen vei. En av grunnene lå antagelig i at byen var en fattig by og lite fristende for de romerske leiesoldatene. Det meste av deres lønn var jo nettopp knyttet til selve krigsbyttet, men når det nå neppe ville resultere i noen særlig rikdom dersom de vant, hvorfor skulle de da risikere livet for å ta denne fillebyen? At byen faktisk var kelt-iberernes hovedsete interesserte dem null og niks.

Til slutt skjønte romerne at noe ekstra måtte gjøres for å få slutt på denne lite ærefulle situasjonen, og den store krigeren Scipio, slektningen til selveste Scipio Africanus, ble sendt over for å ordne opp. At generalen fikk sjokk da han ble klar over forholdene i militærleiren, er mildt sagt. Noe lignende hadde han ikke drømt om i sin villeste fantasi. For det første rådet det et gjennomført rot og en slendrian som ikke lignet noen ting. For det annet var leiren full av alskens tryllekunstnere og  andre taskenspillere som forlystet soldatene med sine kunster, foruten en mengde prostituerte som gjorde soldat- livet verdt å leve.

Scipio gjorde først kort prosess og fikk vekk alt og alle som ikke hadde noe å gjøre i en soldatleir, dernest satte han i gang med en hardtrening som nesten tok livet av de slappe og dovne soldatene. Noe “kjære mor” gjaldt ikke lenger, og utrolig nok virket den uvante treningen. Moralen ble restituert og karene ble omsider klare til fornyet innsats mot den arme byen, og det med en helt annen strategi enn de var vant med. I første omgang fikk Numancia ligge i fred, til deres store forundring, mens Scipio konsentrerte seg om byene i området rundt. Fra Logrono i nord til Saragoza i øst og videre rundt i både syd og vest, til han hadde etablert den rene jernringen rundt Numancia. Rett nok hendte det at soldatene i blant ble lurt trill rundt av en eller annen liten by som lovet å lose romerne via  en hemmelig vei gjennom fjellheimen mot Numancia. Romerne bet på og ble ført langt opp i de ukjente fjellområdene før losene så sitt snitt til å stikke av. Det er vel unødvendig å si at soldatene møtte sin skjebne der oppe i det ukjente.

Scipio lyktes  likevel med sine planer, og fikk stoppet alle tilførsler til den forhatte lille byen. For de tapre kelt-ibererne, som hadde stått mot overmakten gjennom så mange år, endte det hele med en tragisk sultedød framfor å overgi seg. Det synet som møtte soldatene da de til slutt stormet byen, var mer enn grusomt. Størst inntrykk gjorde restene de så etter kannibalisme. Det var i sannhet  et trist endelikt for et tappert folk.

Da jeg leste denne historien for mange år siden, var jeg overbevist om at denne byen måtte ha ligget på en høy og nærmest uinntagelig klippe. Jeg var ikke i tvil, restene etter denne byen ville jeg en gang se!

Ved første anledning dro vi derfor av gårde og spurte oss fram etter veien til gamle Numancia, og fram kom vi. Spente som vi hadde vært, ble opplevelsen noe av et antiklimaks. Numancia lå nemlig ikke på noen uinntagelig klippe, som jeg hadde innbilt meg, men på en beskjeden forhøyning midt ute på en stor slette. Spørsmålet vi satt igjen med var derfor, “hvordan i all verden greide de å beskytte en slik by mot det romerske krigerfolket, og i så mange år ? “

Seneca d.y. spansk/romersk filosof  og lærer for keiser Nero …

Seneca, født i Cordoba år 3 f.Kr., var bare en liten pjokk da faren, Marcus Annea Seneca tok med seg hele familien til Roma.

Romerne hadde   startet og vunnet  den første puniske krig. Som kjent stoppet det ikke her, men en ny Punisk krig startet i 218 f.Kr. og ble vunnet i 202 f.Kr. (Da Hanibal ble slått i slaget ved Zama) Romerne fortsatte med erobringen av Spania, og etter 200 års kamper var hele landet under romersk styre.

Den røde tråd, gjennom generasjon etter generasjon i mange hundre år,  dreiet det seg om et verdensherredømme under romersk ledelse. En målbevissthet som savner sidestykke i historien. Et ledd i romaniseringen omfattet en rekke dyktige folk som ble sendt over fra Roma for å forestå det viktige arbeidet med å få område for område inn som verdige borgere av det mektige romerriket.

Tanken var god selv om ikke alle de såkalte  dyktige folk svarte til forventningene. Allerede fra ca 150  f.Kr. begynte så strømmen av dyktige folk å gå den andre veien, fra Spania til Roma. Rikt utrustede menn, politikere, store talere, kunstnere og filosofer fra de nye provinsene, satte etter hvert sitt preg på Roma  og virket til berikelse av romernes kultur.

Seneca d.e. i Cordoba, var en av disse velstående og velutrustede mennene som dro til Roma.. Sønnen Lucio Anneo, eller Seneca d.y., var bare en guttunge, da faren tok med seg hele familien og flyttet over til Roma. Gutten skulle få en utdannelse som høvet for familiens rikdom og stand.

Selv om Seneca d.y. utviklet seg til en av sin tids største retorikere, var det likevel filosofien som opptok ham mest. Stoikernes moralbegreper, deres forhold til naturen  og  deres vektlegging av ro og beherskelse i alle situasjoner, fanget hans interesse mer enn noe annet.

Seneca d.y. var ingen robust type og var mye syk. Da han nærmet seg 30 år, reiste han derfor til Egypt for å få behandling for sine plager og ble der i seks år. Da han kom tilbake til Roma, ble han beskyldt for å ha deltatt i et komplott mot keiser Caligula. Han bedyret sin uskyld men ikke trodd, og skulle vel egentlig ha vært dømt til døden sammen med de andre i komplottet.

Caligula benådet ham likevel, ”for”, som han sa, ”den sveklingen dør sikkert snart uten min hjelp”.

Mistrodd og forstøtt var det ikke så enkelt for Seneca, i alle fall ikke før hans venner fikk satt ut et rykte om hans uskyld som fikk ham inn i “varmen” igjen. Ikke bare det, men daværende keiserinne Agrippina, fikk keiser Claudius til å ansette ham som lærer for sønnen Nero, den senere så forhatte keiseren. Seneca tok sin oppgave meget alvorlig, og sammen med den mektige og vel ansette Burro, gjorde de sitt beste for å innpode de stoiske tankene i sin unge elev.

I mer enn 12 år var nå Seneca en av de mektigste menn i Roma, først som lærer for Nero og senere, da Claudius døde, fortsatte han som rådgiver og minister for keiser Nero. Så lenge Nero var under innflytelse av den stoiske filosofen, førte hans regjering til en fremgang og gode tider for folket som de aldri tidligere hadde opplevd. Dessverre begynte andre og mindre gode rådgivere å få Nero over på sin side, og Nero forandret seg til den keiseren vi kjenner fra historiebøkene.

I tiden som Neros lærer og rådgiver tjente Seneca seg søkkrik, og han førte et liv i den største luksus, altså stikk i strid med de stoiske ideer.

Vi kan kanskje si at Senecas gode liv endret seg omvendt proporsjonalt med Neros framgang og økende makt. Hans mangeårige kompanjong Burro ble myrdet i år 62, og Seneca ble bare mer og mer deprimert, og i år 65 gikk han til det drastiske skritt å ta livet av seg. Både han og hans kone skar over pulsåren i den tro at nå var det slutt, men den gang ei. Nero oppdaget forsøket i tide og  reddet hans kone, Pompeia Paulina.

Når det gjaldt Seneca selv var han så gammel at blodet rant for sakte til å ta livet av ham, dermed tok han gift uten at det hjalp. Etter å ha diktert sine siste ord hoppet han derfor opp i et varmt basseng, ikke for å drukne seg men  for å få fart på blodet . Tacitus skrev senere at Seneca faktisk døde av giftige damper fra det varme bassenget.

Han etterlot seg 124 brev med filosofisk innhold, filosofiske avhandlinger med moralske tanker foruten hele ni tragedier.

Noen av Senecas tanker:

”Den fattige trenger mange ting, men den gjerrige mangler alt!”

”Det er bedre å lære unyttige ting enn ikke å lære noe i det hele tatt”

” Livet er som et eventyr, uansett hvor langt det er, bare det er godt fortalt.”

Maktkamp og byllupsintriger på 1800 tallet …

Ferdinand VII var død, og vesle Isabel, på bare tre år, var utpekt til tronarving. Det høres greit ut, men var egentlig alt annet enn greit siden både moren, dronning Maria Cristina, og førsteministeren begge ville være den som regjerte.

Jentungen fikk derfor ingen utdannelse som passet for en fremtidig, regjerende dronning. Begge de maktsyke personene sørget tvert imot for at den unge prinsessen til stadighet var opptatt av alt annet enn det som hadde med styret av landet å gjøre. Selskaper, teaterbesøk og konserter fylte hele hennes tilværelse, og hun ble umåtelig populær og omsvermet i de selskapelige kretser. Cortes så på det hele med stadig større skepsis, dette utsvevende livet kunne jo ende med den rene skandale.

Etter mange og alvorlige diskusjoner ble det besluttet at hun trengte en ektemann som kunne stabilisere henne. Ikke bare sto de giftelystne unge mennene i kø for å få hennes hånd, men også fedre og bestefedre la sine garn ut for å fange henne til enten en sønn eller et barnebarn. Den mest hissige og ivrige var kongen av Frankrike, Ludvig Filip, som ville ha henne gift med sin sønn Antonie d`Orleans. En sønn som konge av både  Spania og Frankrike, det ville ha vært noe, det! Aberet var bare at nabo England ikke var like begeistret for en slik tanke, så denne drømmen måtte han bare skrinlegge, i alle fall nesten. Det kunne jo hende han kunne få til noe ved å gå “bakveien” også. En langsiktig plan begynte å ta form i hans hode:

” Hans egen sønn Antoine som ektemann for Isabella kunne han bare glemme, men hvis han fikk gjennomslag for et ekteskap mellom sønnen og Isabellas søster Luisa, var det en brukbar sjanse for at deres barn ville arve tronen dersom Isabella ikke fikk noen arving.” 

Han visste at i følge konstitusjonen var hun i sin fulle rett til selv å velge ektemann, men av hensyn til landets ve og vel og den internasjonale sikkerhet ble valget av ektemann overlatt til andre. Han visste også at Europeisk uenighet var årsak til at valget falt på hennes fetter, hertug Frans av Assisi, en ung mann med et litt tvilsomt rykte. At ingen av de unge var særlig begeistret for valget, gjorde ingen forskjell, og gift ble de. Da  Isabella etterpå ble spurt om hva hun syntes om sin ektemann, var svaret ganske avslørende. ” Ja, hva skal man si om en brudgom som har flere blonder på nattskjorten enn bruden selv”?

Ryktet gikk jo også om at dronningmoren, Maria Luisa, hadde uttrykt sin tvil om han i det hele tatt var en mann.

Var det rart om kong Ludvig Filip tvilte på om  det ekteskapet noensinne ville gi noen arving?

At England foretrakk kong Leopold av Belgia som konge i Spania fremfor en fransk kandidat, visste han, så mulighetene for et kompromiss i dette delikate spørsmålet var så absolutt til stede. Hans forslag overfor England og dronning Viktoria var derfor:

”Først etter at Isabella og Frans av Assisi  var gift og hadde fått sitt første barn, skulle sønnen, Antoine, få inngå ekteskap med dronningens søster Luisa, under forutsetning av at England avsto fra å lansere kongen av Belgia som sin kandidat til den spanske tronen.”  

Avtalen ble godkjent og underskrevet på Chateau d`Eu i Frankrike under de mest vennskapelige forhold landene i mellom.

Hans smarte ide førte likevel ikke fram. Isabella fortsatte nemlig sitt liv i sus og dus, og fikk den ene ungen etter den andre, unger som ektemannen i tur og orden erklærte som sine egne. Dermed slo hun bunnen ut av alle videre intriger fra franskekongens side.

Ludvig Filip gjorde straks anskrik, dette var et tydelig brudd på den inngåtte avtalen dem imellom, mente han. Dermed sa han også seg selv løst fra avtalen og sørget for at sønnen inngikk ekteskap med Isabellas søster samme dag som Isabella selv ga sitt  ”Ja” til Frans av Assisi året 1846.

Vel, England følte seg tatt ved nesen og det gode forhold mellom Dronning Viktoria og kong Ludvig Filip var ødelagt for alltid.

Men hva med dronning Isabella, var hun fonøyd med valget av ektemake? At statens interesser måtte gå foran alt annet, var hun innforstått med, men at valget skulle falle på greven av Cadiz, hennes egen fetter, kom som et sjokk på henne. Hun gråt sine modige tårer og bar seg ille, selv om hun var inderlig klar over at hun faktisk ikke hadde noe valg uansett hvor meget hun hatet sin tilkommende.

Frans av Assisi var heller ikke særlig begeistret over avtalen om dette ekteskapet, som skulle vise seg aldri å fungere tilfredsstillende for noen av partene. Politisk var han tilhenger av carlistene mens hun satset på de moderate, han var dødelig sjalu, mens hun var livsglad og likte å være omsvermet, at han selv hadde sine noe aparte sidesprang var derimot helt i orden. Det rare er at hennes spesielle  livsstil har vært diskusjonsemne blant historikere like fram til våre dager, selv om hun ikke foretok seg stort annet enn hva konger til alle tider også har gjort. Forskjellen var nok  bare den at hun var kvinne og som sådan var underlagt en helt annen lov enn mennene.