Lure arkeologer …

”Gamle spor og lure arkeologer”.

Hva arkeologer kan finne av rester fra tidligere tider, er bare helt utrolig, for ikke å snakke om hva de kan finne ut av det de finner.

For en uinnvidd virker det som om de ut fra enkle skjeletter, ruiner og redskaper kan lese både om liv og levesett i prehistorisk tid. Til og med noen enkle fotavtrykk kan gi dem verdifulle opplysninger om tidligere tider og skapninger. Derfor tar de også omhyggelig vare på alt de finner, og nå tenker jeg på to spesielle funn, ett i Spania og ett i Tanzania.

Så sent som i 1970-årene fant man fossiler av noen kjempestore fotavtrykk oppe i Rioja området. Utgravingen og avdekkingen av flere og flere spor gjorde ikke forundringen mindre.

Her hadde det en gang i tidenes morgen travet en rekke forhistoriske dyr nordover mot Baskerland, ikke bare en art men flere forskjellige typer, til og med kjøtteteren, Tiranosaurius Rex!

Her hadde de vandret,  både de som gikk på fire og de som gikk på to, og sporene kunne følges så langt som godt over 20km. Sporene var  150 millioner år gamle, fra Jura tiden, da Rioja var flatt og fruktbart, med sjøer og store elver, mens havet, som   dekket mye av Europa, strakte seg inn i Spania og skjulte hele Ebrodalen. Terrenget minnet om et delta,  med en leiraktig og fuktig grunn der sporene hadde tørket inn og blitt fossile under vekten av sedimentene som etter hvert dekket det hele.

Disse sporene var viktige og ble  godt bevart – men fullt så bra gikk det ikke med funnet  som ble gjort i Tanzania 1978.

En dag fant arkeologene der noen tydelige fotspor i en 3,5 mill. år gammel, forstenet lava aske. (Alderen ble bestemt ved bruk av laser.) En gang i tidenes morgen hadde i alle fall to par menneske lignende vesener  spasert her, kanskje også tre. Det ene sett spor viste nemlig en merkelig eiendommelighet, det så ut som om et menneske hadde gått i sporene til en av de andre, altså slik vi gjorde som barn når vi vasset i snø. Arkeologene var begeistret, dette måtte tas vare på og beskyttes mot ødeleggelser! 

Nå kunne man ikke godt ta med seg sporene, så de måtte på en eller annen måte beskyttes der de var. Da var det en som kom på den ”gode ideen” å dekke hele området med sand og grus fra elven i nærheten. Som tenkt så gjort og alle følte seg trygge og godt fornøyd ved tanken på at sporene var sikret for lange tider framover.

Dermed forlot de området for å ta seg av andre og mer  presserende oppgaver. Sporene lå jo der og kunne saktens  vente til senere en gang.

Flere år senere kom noen nye forskere til området for å se nærmere på disse rare sporene.

Synet som møtte dem var sjokkerende :

hele området var dekket av ungskog!

Her var gode råd dyre om ikke trerøttene skulle ødelegge de verdifulle fotsporene for godt.

En storstilt redningsaksjon ble satt i gang for å fjerne trær og røtter uten at noe ble ødelagt. Først da alt var over, og området omhyggelig dekket av plastikk, kunne forskerne puste lettet ut.

Nå ligger sporene trygt under plastikken og blir jevnlig kontrollert og studert.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *