Teodomiros krigslist …

Gjennom hele historien blir vi nesten overrent av kriger og elendighet, men utrolig nok skjer det pussige ting også midt oppe i det hele. Det jeg tenker på nå er Abd-al-Aziz og hans erobrings ferd nordover langs kysten. Dette skjedde like i begynnelsen av arabernes erobring av Spania, altså ikke lenge etter 711, og sjefen Muza hadde sendt sønnen sin ned til Andalucia for å slå ned et opprør der. Akkurat det sto ikke så lenge på, og Abd-al-Aziz fortsatte nordover.

Det ble det rene seierstoget for araberne som sloss og vant alle slag. Noen steder gikk det nesten for lett, der folk var lei Vestgoternes styre og gjerne ville ha en forandring.

Soldatene ble mer og mer overmodige, de skøyet og lo og syntes ”det sto til”. Om ikke lenge ville de være  framme ved Orhuela og der skulle de riktig slå seg løs. Herje og røve av hjertens lyst,  kose seg med kvinnfolkene og til slutt få seg en vel fortjent hvil. Slik pratet de og gledet seg til de kom fram.

Da, med ett, ble det beordret absolutt stopp!! Soldatene strakte hals og lurte fælt på hva som var på gang. De hadde jo sett byen på lang avstand, men — hva skulle dette bety?

De var kommet så nær at nå så de det: Rundt på bymuren sto det jo tett i tett med skjeggete soldater og lange lanser. Abd-al-Aziz hadde bråstoppet, dette hadde han ikke ventet. Alt hadde jo  gått så greit hele veien nordover, og nå dette! Kan hende ville det være mer fornuftig å møte  byens hærfører  ved forhandlingsbordet enn å risikere et smertelig tap?

Som tenkt så gjort. Teodomiro fra Orihuela og araberhøvdingen møttes og ble enige om en brukbar fredsavtale som begge sa seg godt fornøyd med. Teodomiro lovde å betale en fast skatt til araberne mot at han selv og hans slekt skulle få styre som de ville over Orihuela og hele Murcia området i all framtid. Godt fornøyd dro araberne videre, uten verken å ha tapt noe slag eller mistet noen mann.

Teodomiro vendte også med et smil tilbake til byen. Vel innenfor bymuren ropte han opp til alle ”soldatene” på bymuren at de bare kunne komme ned. Og ned kom de, alle de soldatutstyrte  kvinnfolkene  som hadde dratt håret fram i ansiktet som skjegg,  og brukt de bambuslignende elvestråene som ”lanser”.

Krigslisten hadde virket, og fredsdokumentet ligger den dag i dag oppe i et arkiv i Valencia, underskrevet av araberen Abd-al-Aziz og vestgoteren Teodomiro.