Adelsmannen Pelayo og starten på gjenerobringen …

Det blir bestandig sagt at araberne i sin tid var veldig tolerante overfor andre religioner i det landet de okkuperte. Det stemmer det, men bare under  visse kriterier. Alle ikke-muslimer som betalte en rimelig skatt til araberne fikk dyrke sin religion akkurat som de ville. Men om de ikke betalte, ja da var det en annen sak. Araberne var ikke helt enkle å komme ut for om de først ble forarget.

Det var nettopp dette som hendte oppe i Asturias allerede på 720-tallet. Asturias består for det meste av ville fjell, bosatt av fattige fjellbønder som hele livet strevet for å skaffe utkomme til seg og sine. De var kraftige og seige karer som så vidt greide å holde nøden fra døren. Så kom araberne med sitt krav, vær så god og betal den pålagte skatten, ellers—!

Men hva skulle de betale med, de hadde jo knapt nok til eget bruk og dristet seg til å nekte enhver betaling. Dermed tente araberne, maken til oppsetsighet! De skulle så visst få erfare hvem som regjerte i dette landet. Dermed sendte de en stor og velutstyrt hær med vante krigere nordover.

Ryktene om hæren fløy i forveien og fjellbøndene begynte å bli en smule engstelige. De var kun en liten gruppe som hverken hadde  våpen eller øvelse som soldater. Derimot hadde de en gotisk adelsmann som hadde god greie på krigføring, nemlig Pelayo. Han samlet alle de enkle, men sterke fjellbøndene, og prøvde å sette mot i dem.

Araber hæren nærmet seg, ryktene ble mer og mer skremmende og fjellbøndene fikk kalde føtter, dette kunne aldri gå bra. Da, plutselig så de et skinnende lys på himmelen og jomfru Maria viste seg for dem. Alle falt på kne i ærbødighet da jomfruen talte til dem. «Hvis dere vil kjempe for meg, skal jeg hjelpe dere til seier!», forkynte hun før hun atter forsvant.

Nå var det ikke lenger snakk om «kalde føtter», her skulle det kjempes! De møtte araber hæren med en villskap araberne aldri hadde opplevd maken til, og ikke bare det, men alle de store steinene de sendte mot den lille bondehæren, kom tilbake med enda større kraft og slo dem aldeles av marken. Det var jomfruen, eller Gud selv, som hadde fanget opp hver eneste stein og sendt dem tilbake.

Tro det eller ei, den mektige og krigsvante hæren fant det best å forlate arenaen og dra sørover igjen. Denne uventede seieren over araberne har gått over i historien i form av en rekke legender, så hvordan det hele egentlig hang sammen, er det vel ingen som helt vet, men at de vant slaget var i alle fall sikkert.

I arabisk historie fikk selvfølgelig det tapte slaget en helt annen versjon. Der fortelles det at araberne hadde dradd nordover for å straffe de oppsetsige fjellbøndene, men I  Asturias hadde de for det første møtt et vilt og farlig fjellområde befolket med noen «ville esler».  For det annet var det et klima der som ikke var til å leve med, så de hadde funnet det best å dra sørover igjen til et mer levelig sted med venner og kjente rundt seg.

Nord i Covadonga, der dette hendte, står det i dag en stor katedral, med en statue av Pelayo utenfor, til minne om dette utrolige slaget..