Maktkamp og byllupsintriger på 1800 tallet …

Ferdinand VII var død, og vesle Isabel, på bare tre år, var utpekt til tronarving. Det høres greit ut, men var egentlig alt annet enn greit siden både moren, dronning Maria Cristina, og førsteministeren begge ville være den som regjerte.

Jentungen fikk derfor ingen utdannelse som passet for en fremtidig, regjerende dronning. Begge de maktsyke personene sørget tvert imot for at den unge prinsessen til stadighet var opptatt av alt annet enn det som hadde med styret av landet å gjøre. Selskaper, teaterbesøk og konserter fylte hele hennes tilværelse, og hun ble umåtelig populær og omsvermet i de selskapelige kretser. Cortes så på det hele med stadig større skepsis, dette utsvevende livet kunne jo ende med den rene skandale.

Etter mange og alvorlige diskusjoner ble det besluttet at hun trengte en ektemann som kunne stabilisere henne. Ikke bare sto de giftelystne unge mennene i kø for å få hennes hånd, men også fedre og bestefedre la sine garn ut for å fange henne til enten en sønn eller et barnebarn. Den mest hissige og ivrige var kongen av Frankrike, Ludvig Filip, som ville ha henne gift med sin sønn Antonie d`Orleans. En sønn som konge av både  Spania og Frankrike, det ville ha vært noe, det! Aberet var bare at nabo England ikke var like begeistret for en slik tanke, så denne drømmen måtte han bare skrinlegge, i alle fall nesten. Det kunne jo hende han kunne få til noe ved å gå “bakveien” også. En langsiktig plan begynte å ta form i hans hode:

” Hans egen sønn Antoine som ektemann for Isabella kunne han bare glemme, men hvis han fikk gjennomslag for et ekteskap mellom sønnen og Isabellas søster Luisa, var det en brukbar sjanse for at deres barn ville arve tronen dersom Isabella ikke fikk noen arving.” 

Han visste at i følge konstitusjonen var hun i sin fulle rett til selv å velge ektemann, men av hensyn til landets ve og vel og den internasjonale sikkerhet ble valget av ektemann overlatt til andre. Han visste også at Europeisk uenighet var årsak til at valget falt på hennes fetter, hertug Frans av Assisi, en ung mann med et litt tvilsomt rykte. At ingen av de unge var særlig begeistret for valget, gjorde ingen forskjell, og gift ble de. Da  Isabella etterpå ble spurt om hva hun syntes om sin ektemann, var svaret ganske avslørende. ” Ja, hva skal man si om en brudgom som har flere blonder på nattskjorten enn bruden selv”?

Ryktet gikk jo også om at dronningmoren, Maria Luisa, hadde uttrykt sin tvil om han i det hele tatt var en mann.

Var det rart om kong Ludvig Filip tvilte på om  det ekteskapet noensinne ville gi noen arving?

At England foretrakk kong Leopold av Belgia som konge i Spania fremfor en fransk kandidat, visste han, så mulighetene for et kompromiss i dette delikate spørsmålet var så absolutt til stede. Hans forslag overfor England og dronning Viktoria var derfor:

”Først etter at Isabella og Frans av Assisi  var gift og hadde fått sitt første barn, skulle sønnen, Antoine, få inngå ekteskap med dronningens søster Luisa, under forutsetning av at England avsto fra å lansere kongen av Belgia som sin kandidat til den spanske tronen.”  

Avtalen ble godkjent og underskrevet på Chateau d`Eu i Frankrike under de mest vennskapelige forhold landene i mellom.

Hans smarte ide førte likevel ikke fram. Isabella fortsatte nemlig sitt liv i sus og dus, og fikk den ene ungen etter den andre, unger som ektemannen i tur og orden erklærte som sine egne. Dermed slo hun bunnen ut av alle videre intriger fra franskekongens side.

Ludvig Filip gjorde straks anskrik, dette var et tydelig brudd på den inngåtte avtalen dem imellom, mente han. Dermed sa han også seg selv løst fra avtalen og sørget for at sønnen inngikk ekteskap med Isabellas søster samme dag som Isabella selv ga sitt  ”Ja” til Frans av Assisi året 1846.

Vel, England følte seg tatt ved nesen og det gode forhold mellom Dronning Viktoria og kong Ludvig Filip var ødelagt for alltid.

Men hva med dronning Isabella, var hun fonøyd med valget av ektemake? At statens interesser måtte gå foran alt annet, var hun innforstått med, men at valget skulle falle på greven av Cadiz, hennes egen fetter, kom som et sjokk på henne. Hun gråt sine modige tårer og bar seg ille, selv om hun var inderlig klar over at hun faktisk ikke hadde noe valg uansett hvor meget hun hatet sin tilkommende.

Frans av Assisi var heller ikke særlig begeistret over avtalen om dette ekteskapet, som skulle vise seg aldri å fungere tilfredsstillende for noen av partene. Politisk var han tilhenger av carlistene mens hun satset på de moderate, han var dødelig sjalu, mens hun var livsglad og likte å være omsvermet, at han selv hadde sine noe aparte sidesprang var derimot helt i orden. Det rare er at hennes spesielle  livsstil har vært diskusjonsemne blant historikere like fram til våre dager, selv om hun ikke foretok seg stort annet enn hva konger til alle tider også har gjort. Forskjellen var nok  bare den at hun var kvinne og som sådan var underlagt en helt annen lov enn mennene.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *