Kampen om Numancia …

Scipio Africanus hadde vunnet  over Hanibal i 201 f.Kr, og den andre Puniske krig var slutt. I praksis ville det si at kartagerne var slått og romerne hadde overtatt retten til å erobre Spania, et land rikt på viktige metaller, og utrolig fruktbart. Dette ble starten på en 200 års periode med kriger, tap og seire, før Den Iberiske Halvøy omsider var innlemmet i det romerske imperium.

200 år er en lang tid, og sier ikke så rent lite om de stridende partene. På den ene siden romernes standhaftige innsats gjennom generasjoner for en gang å oppnå den absolutte seier over et gjenstridig folkeferd, og på den andre siden de frihets elskende kelt-iberernes  standhaftige forsvar mot den romerske  overmakten. Kampene om Numancia, like nord for Soria, skulle gå over i historien som bortimot  legendariske.

Det ble en kamp som simpelthen gikk på æren løs for romerne. Angrepene varte faktisk i ca. 20 år uten at romerne kom noen vei. En av grunnene lå antagelig i at byen var en fattig by og lite fristende for de romerske leiesoldatene. Det meste av deres lønn var jo nettopp knyttet til selve krigsbyttet, men når det nå neppe ville resultere i noen særlig rikdom dersom de vant, hvorfor skulle de da risikere livet for å ta denne fillebyen? At byen faktisk var kelt-iberernes hovedsete interesserte dem null og niks.

Til slutt skjønte romerne at noe ekstra måtte gjøres for å få slutt på denne lite ærefulle situasjonen, og den store krigeren Scipio, slektningen til selveste Scipio Africanus, ble sendt over for å ordne opp. At generalen fikk sjokk da han ble klar over forholdene i militærleiren, er mildt sagt. Noe lignende hadde han ikke drømt om i sin villeste fantasi. For det første rådet det et gjennomført rot og en slendrian som ikke lignet noen ting. For det annet var leiren full av alskens tryllekunstnere og  andre taskenspillere som forlystet soldatene med sine kunster, foruten en mengde prostituerte som gjorde soldat- livet verdt å leve.

Scipio gjorde først kort prosess og fikk vekk alt og alle som ikke hadde noe å gjøre i en soldatleir, dernest satte han i gang med en hardtrening som nesten tok livet av de slappe og dovne soldatene. Noe “kjære mor” gjaldt ikke lenger, og utrolig nok virket den uvante treningen. Moralen ble restituert og karene ble omsider klare til fornyet innsats mot den arme byen, og det med en helt annen strategi enn de var vant med. I første omgang fikk Numancia ligge i fred, til deres store forundring, mens Scipio konsentrerte seg om byene i området rundt. Fra Logrono i nord til Saragoza i øst og videre rundt i både syd og vest, til han hadde etablert den rene jernringen rundt Numancia. Rett nok hendte det at soldatene i blant ble lurt trill rundt av en eller annen liten by som lovet å lose romerne via  en hemmelig vei gjennom fjellheimen mot Numancia. Romerne bet på og ble ført langt opp i de ukjente fjellområdene før losene så sitt snitt til å stikke av. Det er vel unødvendig å si at soldatene møtte sin skjebne der oppe i det ukjente.

Scipio lyktes  likevel med sine planer, og fikk stoppet alle tilførsler til den forhatte lille byen. For de tapre kelt-ibererne, som hadde stått mot overmakten gjennom så mange år, endte det hele med en tragisk sultedød framfor å overgi seg. Det synet som møtte soldatene da de til slutt stormet byen, var mer enn grusomt. Størst inntrykk gjorde restene de så etter kannibalisme. Det var i sannhet  et trist endelikt for et tappert folk.

Da jeg leste denne historien for mange år siden, var jeg overbevist om at denne byen måtte ha ligget på en høy og nærmest uinntagelig klippe. Jeg var ikke i tvil, restene etter denne byen ville jeg en gang se!

Ved første anledning dro vi derfor av gårde og spurte oss fram etter veien til gamle Numancia, og fram kom vi. Spente som vi hadde vært, ble opplevelsen noe av et antiklimaks. Numancia lå nemlig ikke på noen uinntagelig klippe, som jeg hadde innbilt meg, men på en beskjeden forhøyning midt ute på en stor slette. Spørsmålet vi satt igjen med var derfor, “hvordan i all verden greide de å beskytte en slik by mot det romerske krigerfolket, og i så mange år ? “

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *