Dronning Maria Cristina og hennes hemmelige ekteskap …

14 dager etter Ferdinand VII`s død dro Maria Cristina til den kongelige residensen La Granja for å tilbringe sørgetiden og for å hvile ut etter den anstrengende tiden ved sin manns sykeleie. På veien begynte hun plutselig å blø neseblod, og til slutt hadde ikke hoffdamene flere lommetørklær igjen. Da skjer det fatale, en av offiserene i kortesjen kommer ridende opp på siden av vognen , bøyer seg ned og rekker henne sitt eget lommetørkle. Da enkedronningen gir ham tørkleet tilbake, fører han det opp til munnen og kysser det.  Mange av offiserene svermet for Maria Cristina i det skjulte, men dette ble nærmest en offentlig kjærlighetserklæring som gjorde inntrykk.

For å gjøre en lang historie kort endte det med vielse i all hemmelighet bare tre måneder etter Ferdinands død. De tilstedeværende ved høytideligheten fikk streng beskjed om å holde ”tann for tunge”. Men selvfølgelig tok det ikke lang tid før nyheten var kjent over hele Madrid.  Offisielt, og av hensyn til hennes stilling som regent, var det imidlertid både viktig og nødvendig at hun offisielt fortsatte å være enkedronning.

Hun hadde hatt den største respekt for sin 22 år eldre ektemann, Ferdinand, men forholdet dem imellom hadde vært mer som et far – datter forhold enn som et voksent kjærlighetsforhold. Det var først nå, da hun forelsket seg i sin Munoz, at hun fikk oppleve hva virkelig kjærlighet var. Forholdet varte livet ut og resulterte i hele 8 barnefødsler. På folkemunne het det at ”Maria Cristina var hemmelig gift men offisielt gravid”.

Det var ikke lett å skjule ekteskapet, men hun gjorde sine ærlige forsøk og skoftet ikke ett eneste regjeringsmøte. En gang, fortelles det, deltok hun på et møte knappe fem timer etter å ha satt en ny liten  ”Munoz” til verden. De små ble i tur og orden overlatt til en amme i nærheten og så snart råd var, ble de sendt videre til oppfostring i Paris.

Som enkedronning var hun regent for datteren Isabel ll – som gift var hun kun fru Munoz. Om ikke ekteskapet ble holdt hemmelig, var det over og ut i følge loven. Ingen enkel situasjon som faktisk  skapte store konflikter.

Året 1840 fødte Maria Cristina sitt femte barn, ei lita jente, og på forsommeren reiste ekteparet Munoz nordover med den lille, som skulle hentes ved grensen og føres til Paris i likhet med sine søsken.

Førsteminister Espartero, som helst så at han og han alene var den som styrte landet, var  ikke  særlig gla for denne reisen. Han visste  så inderlig vel at bare det å besøke en by økte kongehusets popularitet noe voldsomt, og sjalusien fikk næring. Det gikk også som han fryktet.  Æresbevisninger og ovasjoner fulgte de kongelige over alt der de kom. Maria Cristina strålte fornøyd, men hadde  ingen anelse om at det skulle gå flere år før hun atter skulle se igjen Madrid.

I Madrid hadde Espartero i hemmelighet støttet opp under ryktene og den økende misnøyen mot Maria Cristina  og hennes ekteskap. At landets førsteminister skulle konspirere mot regenten, som tross alt  hadde utpekt ham, hadde sin forklaring. Espartero var nemlig utrolig populær etter sine seire over carlistene, og Maria Cristina hadde i den anledning gitt  ham flere nye titler, blant andre tittelen  Duque de la Victoria ( ”seiers greven”). All viraken hadde gått rett til hode på ham, og nå tok han sikte på å få fjernet Maria Cristina slik at han selv kunne overta styringen av landet.

Som den intrigemaker han var, klarte han smått om senn å snu opinionen mot Maria Cristina. Til slutt følte hun at noe var i gjære så hun besluttet å dra til Valencia. Her var det ikke bedre, og møtet med byen ble intet mindre enn et sjokk for henne.

Ingen begeistret folkemengde ønsket de kongelige velkommen, mens store plakater lyste mot henne i alle gater :  ”Viva Espartero! Muera la Reina absoluta!”.

Forholdet til Espartero skar seg helt. Hun hadde hatt de beste hensikter for land og folk, men med en slik førsteminister var det umulig for henne å regjere, og hun sa seg villig til å trekke seg, slik han tydeligvis ønsket.

Den 12 oktober 1840 foregikk den meget høytidelige abdikasjonen i Valencia, der hun ikke la skjul på at dette var et offer hun brakte for fredens sak.

Før avreisen til Frankrike hadde hun en fortrolig samtale med don      Manuel Cortina, som ville vite om ikke abdikasjonen egentlig hadde      sammenheng med alle  ryktene som florerte om hennes privatliv.

”Hva er det folk sier, da?” ville Maria Cristina vite. ”Frue”, svarer han ”jeg henviser til ryktene om Deres ekteskap”. Selv om hun ikke kunne hindre en avslørende rødme, svarte hun meget rolig  ”Men kjære, det er jo ikke sant. Jeg har aldeles ikke giftet meg med noen!” Fra hennes side var det en loddrett løgn, men i realiteten var det rene sannheten. Ekteskapet med Munoz var nemlig ikke gyldig fordi presten som hadde viet dem ikke hadde den nødvendige autorisasjonen for å vie folk. Men dette var ukjent for Maria Cristina, og hun forlot Spania med sin Munoz, mens den mindreårige Isabella ble overlatt til Espartero sammen land og folk.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *