Kampen om Numancia …

Scipio Africanus hadde vunnet  over Hanibal i 201 f.Kr, og den andre Puniske krig var slutt. I praksis ville det si at kartagerne var slått og romerne hadde overtatt retten til å erobre Spania, et land rikt på viktige metaller, og utrolig fruktbart. Dette ble starten på en 200 års periode med kriger, tap og seire, før Den Iberiske Halvøy omsider var innlemmet i det romerske imperium.

200 år er en lang tid, og sier ikke så rent lite om de stridende partene. På den ene siden romernes standhaftige innsats gjennom generasjoner for en gang å oppnå den absolutte seier over et gjenstridig folkeferd, og på den andre siden de frihets elskende kelt-iberernes  standhaftige forsvar mot den romerske  overmakten. Kampene om Numancia, like nord for Soria, skulle gå over i historien som bortimot  legendariske.

Det ble en kamp som simpelthen gikk på æren løs for romerne. Angrepene varte faktisk i ca. 20 år uten at romerne kom noen vei. En av grunnene lå antagelig i at byen var en fattig by og lite fristende for de romerske leiesoldatene. Det meste av deres lønn var jo nettopp knyttet til selve krigsbyttet, men når det nå neppe ville resultere i noen særlig rikdom dersom de vant, hvorfor skulle de da risikere livet for å ta denne fillebyen? At byen faktisk var kelt-iberernes hovedsete interesserte dem null og niks.

Til slutt skjønte romerne at noe ekstra måtte gjøres for å få slutt på denne lite ærefulle situasjonen, og den store krigeren Scipio, slektningen til selveste Scipio Africanus, ble sendt over for å ordne opp. At generalen fikk sjokk da han ble klar over forholdene i militærleiren, er mildt sagt. Noe lignende hadde han ikke drømt om i sin villeste fantasi. For det første rådet det et gjennomført rot og en slendrian som ikke lignet noen ting. For det annet var leiren full av alskens tryllekunstnere og  andre taskenspillere som forlystet soldatene med sine kunster, foruten en mengde prostituerte som gjorde soldat- livet verdt å leve.

Scipio gjorde først kort prosess og fikk vekk alt og alle som ikke hadde noe å gjøre i en soldatleir, dernest satte han i gang med en hardtrening som nesten tok livet av de slappe og dovne soldatene. Noe «kjære mor» gjaldt ikke lenger, og utrolig nok virket den uvante treningen. Moralen ble restituert og karene ble omsider klare til fornyet innsats mot den arme byen, og det med en helt annen strategi enn de var vant med. I første omgang fikk Numancia ligge i fred, til deres store forundring, mens Scipio konsentrerte seg om byene i området rundt. Fra Logrono i nord til Saragoza i øst og videre rundt i både syd og vest, til han hadde etablert den rene jernringen rundt Numancia. Rett nok hendte det at soldatene i blant ble lurt trill rundt av en eller annen liten by som lovet å lose romerne via  en hemmelig vei gjennom fjellheimen mot Numancia. Romerne bet på og ble ført langt opp i de ukjente fjellområdene før losene så sitt snitt til å stikke av. Det er vel unødvendig å si at soldatene møtte sin skjebne der oppe i det ukjente.

Scipio lyktes  likevel med sine planer, og fikk stoppet alle tilførsler til den forhatte lille byen. For de tapre kelt-ibererne, som hadde stått mot overmakten gjennom så mange år, endte det hele med en tragisk sultedød framfor å overgi seg. Det synet som møtte soldatene da de til slutt stormet byen, var mer enn grusomt. Størst inntrykk gjorde restene de så etter kannibalisme. Det var i sannhet  et trist endelikt for et tappert folk.

Da jeg leste denne historien for mange år siden, var jeg overbevist om at denne byen måtte ha ligget på en høy og nærmest uinntagelig klippe. Jeg var ikke i tvil, restene etter denne byen ville jeg en gang se!

Ved første anledning dro vi derfor av gårde og spurte oss fram etter veien til gamle Numancia, og fram kom vi. Spente som vi hadde vært, ble opplevelsen noe av et antiklimaks. Numancia lå nemlig ikke på noen uinntagelig klippe, som jeg hadde innbilt meg, men på en beskjeden forhøyning midt ute på en stor slette. Spørsmålet vi satt igjen med var derfor, «hvordan i all verden greide de å beskytte en slik by mot det romerske krigerfolket, og i så mange år ? «

Seneca d.y. spansk/romersk filosof  og lærer for keiser Nero …

Seneca, født i Cordoba år 3 f.Kr., var bare en liten pjokk da faren, Marcus Annea Seneca tok med seg hele familien til Roma.

Romerne hadde   startet og vunnet  den første puniske krig. Som kjent stoppet det ikke her, men en ny Punisk krig startet i 218 f.Kr. og ble vunnet i 202 f.Kr. (Da Hanibal ble slått i slaget ved Zama) Romerne fortsatte med erobringen av Spania, og etter 200 års kamper var hele landet under romersk styre.

Den røde tråd, gjennom generasjon etter generasjon i mange hundre år,  dreiet det seg om et verdensherredømme under romersk ledelse. En målbevissthet som savner sidestykke i historien. Et ledd i romaniseringen omfattet en rekke dyktige folk som ble sendt over fra Roma for å forestå det viktige arbeidet med å få område for område inn som verdige borgere av det mektige romerriket.

Tanken var god selv om ikke alle de såkalte  dyktige folk svarte til forventningene. Allerede fra ca 150  f.Kr. begynte så strømmen av dyktige folk å gå den andre veien, fra Spania til Roma. Rikt utrustede menn, politikere, store talere, kunstnere og filosofer fra de nye provinsene, satte etter hvert sitt preg på Roma  og virket til berikelse av romernes kultur.

Seneca d.e. i Cordoba, var en av disse velstående og velutrustede mennene som dro til Roma.. Sønnen Lucio Anneo, eller Seneca d.y., var bare en guttunge, da faren tok med seg hele familien og flyttet over til Roma. Gutten skulle få en utdannelse som høvet for familiens rikdom og stand.

Selv om Seneca d.y. utviklet seg til en av sin tids største retorikere, var det likevel filosofien som opptok ham mest. Stoikernes moralbegreper, deres forhold til naturen  og  deres vektlegging av ro og beherskelse i alle situasjoner, fanget hans interesse mer enn noe annet.

Seneca d.y. var ingen robust type og var mye syk. Da han nærmet seg 30 år, reiste han derfor til Egypt for å få behandling for sine plager og ble der i seks år. Da han kom tilbake til Roma, ble han beskyldt for å ha deltatt i et komplott mot keiser Caligula. Han bedyret sin uskyld men ikke trodd, og skulle vel egentlig ha vært dømt til døden sammen med de andre i komplottet.

Caligula benådet ham likevel, ”for”, som han sa, ”den sveklingen dør sikkert snart uten min hjelp”.

Mistrodd og forstøtt var det ikke så enkelt for Seneca, i alle fall ikke før hans venner fikk satt ut et rykte om hans uskyld som fikk ham inn i «varmen» igjen. Ikke bare det, men daværende keiserinne Agrippina, fikk keiser Claudius til å ansette ham som lærer for sønnen Nero, den senere så forhatte keiseren. Seneca tok sin oppgave meget alvorlig, og sammen med den mektige og vel ansette Burro, gjorde de sitt beste for å innpode de stoiske tankene i sin unge elev.

I mer enn 12 år var nå Seneca en av de mektigste menn i Roma, først som lærer for Nero og senere, da Claudius døde, fortsatte han som rådgiver og minister for keiser Nero. Så lenge Nero var under innflytelse av den stoiske filosofen, førte hans regjering til en fremgang og gode tider for folket som de aldri tidligere hadde opplevd. Dessverre begynte andre og mindre gode rådgivere å få Nero over på sin side, og Nero forandret seg til den keiseren vi kjenner fra historiebøkene.

I tiden som Neros lærer og rådgiver tjente Seneca seg søkkrik, og han førte et liv i den største luksus, altså stikk i strid med de stoiske ideer.

Vi kan kanskje si at Senecas gode liv endret seg omvendt proporsjonalt med Neros framgang og økende makt. Hans mangeårige kompanjong Burro ble myrdet i år 62, og Seneca ble bare mer og mer deprimert, og i år 65 gikk han til det drastiske skritt å ta livet av seg. Både han og hans kone skar over pulsåren i den tro at nå var det slutt, men den gang ei. Nero oppdaget forsøket i tide og  reddet hans kone, Pompeia Paulina.

Når det gjaldt Seneca selv var han så gammel at blodet rant for sakte til å ta livet av ham, dermed tok han gift uten at det hjalp. Etter å ha diktert sine siste ord hoppet han derfor opp i et varmt basseng, ikke for å drukne seg men  for å få fart på blodet . Tacitus skrev senere at Seneca faktisk døde av giftige damper fra det varme bassenget.

Han etterlot seg 124 brev med filosofisk innhold, filosofiske avhandlinger med moralske tanker foruten hele ni tragedier.

Noen av Senecas tanker:

”Den fattige trenger mange ting, men den gjerrige mangler alt!”

”Det er bedre å lære unyttige ting enn ikke å lære noe i det hele tatt”

” Livet er som et eventyr, uansett hvor langt det er, bare det er godt fortalt.”

Maktkamp og byllupsintriger på 1800 tallet …

Ferdinand VII var død, og vesle Isabel, på bare tre år, var utpekt til tronarving. Det høres greit ut, men var egentlig alt annet enn greit siden både moren, dronning Maria Cristina, og førsteministeren begge ville være den som regjerte.

Jentungen fikk derfor ingen utdannelse som passet for en fremtidig, regjerende dronning. Begge de maktsyke personene sørget tvert imot for at den unge prinsessen til stadighet var opptatt av alt annet enn det som hadde med styret av landet å gjøre. Selskaper, teaterbesøk og konserter fylte hele hennes tilværelse, og hun ble umåtelig populær og omsvermet i de selskapelige kretser. Cortes så på det hele med stadig større skepsis, dette utsvevende livet kunne jo ende med den rene skandale.

Etter mange og alvorlige diskusjoner ble det besluttet at hun trengte en ektemann som kunne stabilisere henne. Ikke bare sto de giftelystne unge mennene i kø for å få hennes hånd, men også fedre og bestefedre la sine garn ut for å fange henne til enten en sønn eller et barnebarn. Den mest hissige og ivrige var kongen av Frankrike, Ludvig Filip, som ville ha henne gift med sin sønn Antonie d`Orleans. En sønn som konge av både  Spania og Frankrike, det ville ha vært noe, det! Aberet var bare at nabo England ikke var like begeistret for en slik tanke, så denne drømmen måtte han bare skrinlegge, i alle fall nesten. Det kunne jo hende han kunne få til noe ved å gå «bakveien» også. En langsiktig plan begynte å ta form i hans hode:

” Hans egen sønn Antoine som ektemann for Isabella kunne han bare glemme, men hvis han fikk gjennomslag for et ekteskap mellom sønnen og Isabellas søster Luisa, var det en brukbar sjanse for at deres barn ville arve tronen dersom Isabella ikke fikk noen arving.» 

Han visste at i følge konstitusjonen var hun i sin fulle rett til selv å velge ektemann, men av hensyn til landets ve og vel og den internasjonale sikkerhet ble valget av ektemann overlatt til andre. Han visste også at Europeisk uenighet var årsak til at valget falt på hennes fetter, hertug Frans av Assisi, en ung mann med et litt tvilsomt rykte. At ingen av de unge var særlig begeistret for valget, gjorde ingen forskjell, og gift ble de. Da  Isabella etterpå ble spurt om hva hun syntes om sin ektemann, var svaret ganske avslørende. » Ja, hva skal man si om en brudgom som har flere blonder på nattskjorten enn bruden selv»?

Ryktet gikk jo også om at dronningmoren, Maria Luisa, hadde uttrykt sin tvil om han i det hele tatt var en mann.

Var det rart om kong Ludvig Filip tvilte på om  det ekteskapet noensinne ville gi noen arving?

At England foretrakk kong Leopold av Belgia som konge i Spania fremfor en fransk kandidat, visste han, så mulighetene for et kompromiss i dette delikate spørsmålet var så absolutt til stede. Hans forslag overfor England og dronning Viktoria var derfor:

”Først etter at Isabella og Frans av Assisi  var gift og hadde fått sitt første barn, skulle sønnen, Antoine, få inngå ekteskap med dronningens søster Luisa, under forutsetning av at England avsto fra å lansere kongen av Belgia som sin kandidat til den spanske tronen.”  

Avtalen ble godkjent og underskrevet på Chateau d`Eu i Frankrike under de mest vennskapelige forhold landene i mellom.

Hans smarte ide førte likevel ikke fram. Isabella fortsatte nemlig sitt liv i sus og dus, og fikk den ene ungen etter den andre, unger som ektemannen i tur og orden erklærte som sine egne. Dermed slo hun bunnen ut av alle videre intriger fra franskekongens side.

Ludvig Filip gjorde straks anskrik, dette var et tydelig brudd på den inngåtte avtalen dem imellom, mente han. Dermed sa han også seg selv løst fra avtalen og sørget for at sønnen inngikk ekteskap med Isabellas søster samme dag som Isabella selv ga sitt  ”Ja” til Frans av Assisi året 1846.

Vel, England følte seg tatt ved nesen og det gode forhold mellom Dronning Viktoria og kong Ludvig Filip var ødelagt for alltid.

Men hva med dronning Isabella, var hun fonøyd med valget av ektemake? At statens interesser måtte gå foran alt annet, var hun innforstått med, men at valget skulle falle på greven av Cadiz, hennes egen fetter, kom som et sjokk på henne. Hun gråt sine modige tårer og bar seg ille, selv om hun var inderlig klar over at hun faktisk ikke hadde noe valg uansett hvor meget hun hatet sin tilkommende.

Frans av Assisi var heller ikke særlig begeistret over avtalen om dette ekteskapet, som skulle vise seg aldri å fungere tilfredsstillende for noen av partene. Politisk var han tilhenger av carlistene mens hun satset på de moderate, han var dødelig sjalu, mens hun var livsglad og likte å være omsvermet, at han selv hadde sine noe aparte sidesprang var derimot helt i orden. Det rare er at hennes spesielle  livsstil har vært diskusjonsemne blant historikere like fram til våre dager, selv om hun ikke foretok seg stort annet enn hva konger til alle tider også har gjort. Forskjellen var nok  bare den at hun var kvinne og som sådan var underlagt en helt annen lov enn mennene.

Kongemord: En utrivelig skikk i middelalderen …

Kampen om rikdom og  makt tror jeg har eksistert, og knyttet til misunnelse, så lenge menneskene har levd i et regulert samfunn. Verre enn noen sinne florerte denne skikken under vestgoterne i tiden fra 400-tallet til araberne kom i 711. Årsaken var ganske enkelt den at kongedømmet ikke var arvelig, men at den nye konge skulle velges mellom kongens sønn og rikets adelsmenn. Var det rart om dette førte til utallige, og blodige, arvestridigheter?

Denne ”skikken” med å myrde kongen for selv å slippe til, var så utbredt at spanske jurister i middelalderen tok saken opp for å se om dette virkelig var en akseptert måte for å oppnå et regjerings skifte på.

De gikk tilbake til 200-tallet e.Kr. og fant at de den gang mente at et angrep på kongen simpelthen var «en kriminell majestetsfornærmelse», siden kongen fremsto som  en hellig mann kun ansvarlig overfor Gud selv.

Et kongemord ble derfor regnet som noe mye verre enn bare en enkel, fysisk eliminasjon av en politisk person, og straffen ble deretter.

Etter alle kongemordene under vestgoterne ble det mer og mer vanlig at folk i Vesten vendte  tilbake til det gamle synet på kongen som en  hellig mann. «Kongeverdigheten var et embete gitt av Gud selv, og nåde den som våget å krumme et hår på kongens hode».

Det var bare det, at kongen aldeles ikke handlet som en gudbenådet og hellig mann bestandig. Kong Pedro ” Den grusomme”, for eksempel, var så visst ikke den eneste. Jo flere tyranniske tendenser en konge la for dagen, jo blekere ble glorien rundt hans ”hellige”  hode.

Opptrådte kongen som en hjerterå despot som utbyttet folket, tenkte man ikke lenger på et kongemord som et helligbrøde. Spørsmålet var bare: ”hvem hadde egentlig rett til å fordømme kongen”? Var det alle og enhver som ikke var enig i styresettet, eller var det i første rekke adel og regjering som hadde rett til å avgjøre kongens skjebne?

Ingen følte seg kallet til å svare på det spørsmålet, og saken ble ganske enkelt overlatt til mer eller mindre tilfeldige attentater.

Utfallene mot dronning Isabella II., kong Alfonso XIII og den nåværende kong Juan Carlos kan stå som gode eksempler på slike attentat.

Attentatet mot dronning Isabella II står likevel  i en klasse for seg. Bare tre år gammel hadde hun arvet tronen etter sin far kong Ferdinand VII, til stor forargelse for Ferdinands bror Carlos og hans tilhengere ”absoluttistene” . Dette førte ikke bare til de kjente Carlistkrigene, men også til fanatiske enkeltpersoner som ønsket et kongedømme styrt etter gammel oppskrift, der kongen satt med all makt over land og folk.

Likevel var det ikke bare absoluttister som sto henne etter livet. Det var også folk som ikke ville ha noe kongdømme i det hele tatt, nemlig republikanerne.

En av disse fanatikerne var en prest ved navn Martin Merino. Under en fiesta til ære for Jomfru Maria, 2 februar 1852, var det et stort opptog der de kongelige spilte hovedrollen. Selvfølgelig sto det hele under sterk bevoktning, og ingen hadde tillatelse til å nærme seg dronningen.  Da dukket det opp en gammel, ærverdig prest, som ydmykt ba om å få overbringe et bønneskrift til dronningen. Dronningen selv ønsket at presten måtte få fritt leide fram til henne. Vel framme kneler presten foran dronningen, som ser på ham med et mildt smil.

Da med ett skjer det forferdelige. Presten drar opp en stilett fra prestekjolen og gjør et kraftig utfall mot den intetanende dronningen. ”Hjelp, jeg er såret”, hylte Isabella og sank besvimt ned på gaten. Det ble litt av et oppstyr, presten  Martin Merino ble fakket, og dronningen ble tatt hånd om på hospitalet. Alle fryktet det verste, men under over alle undre, en av spilene i dronningens korsett hadde stoppet kniven og på den måten reddet livet hennes. Hun slapp unna med bare et ufarlig kjøttsår. Under avhøret kom det fram at presten hadde kjøpt stiletten for mange år siden, i den hensikt å drepe enten kong Ferdinand VII, dronningmoren Maria Cristina, statsminister Narvaez eller altså Isabella II. Han hadde forlest seg på fransk revolusjons litteratur og viste ingen tegn på anger.

Retten fant ingen formildende omstendigheter, og Martin Merino ble dømt til henretting i garrotten, d.v.s. ved langsom kvelning etter at han først var blitt fratatt alle sine prestelige kjennetegn.

Catarina av Aragon …

Et liv fra  lykke til tragedie.

”Spring –spring for livet!” 

Lød ropet fra alle kanter, og den vesle jenta ble revet med av folk som flyktet i panikk fra krigens redsler. Muslimenes siste bastion, Granada, sto for fall og kampene var til tider både harde og nådeløse fra begge sider. Var det rart om prinsesse Catarina, knapt syv år gammel, ble plaget av mareritt gjennom mange år etter denne hendelsen?

Men, spør vi, hva hadde hun der å gjøre under krigshandlingene? Vi befinner oss på slutten av 1400-tallet og den gang var det faktisk helt vanlig at både soldater og offiserer hadde med seg familien i krigen. Det katolske kongeparet Isabella og Ferdinand var ingen unntakelse og hadde i alle fall tatt med seg sine to yngste i felten, 10 år gamle Maria og syv år gamle Catarina. Disse to yngste var uatskillelige gjennom hele oppveksten  både i lek og skolearbeid.

Bare fire år gammel var hun blitt lovet bort til den engelske arveprinsen Arthur for å sikre en varig fred mellom England og Spania. Som fremtidig dronning  fikk hun derfor en god og allsidig utdannelse. Jentungens lærelyst og intelligens imponerte lærerne rett som det var, ikke minst når det gjaldt politiske spørsmål. Stort mer får vi ikke vite om Catarinas barneår.

16 år gammel  ble hun sendt til England for å vies til prins Arthur.. Først med hest og vogn  fra Granada,  til Nord-Spania, og derfra  med båt videre til England. Ikke mindre enn to kraftige stormer fikk de å stri med på veien før de omsider etter tre hele måneder, landet trygt i Plymouth. Humøret steg betraktelig da hun ble mottatt med store ovasjoner fra det engelske folk som elsket henne fra første stund.

Ekteskapet med prins Arthur ble imidlertid meget kort, bare fem måneder etter bryllupet fikk han lungebetennelse og døde.

Selvfølgelig var dette en trist affære, men far til Arthur, Henrik VII, var mer opptatt av at medgiften til Catarina nå kanskje aldri ville bli betalt fullt ut. Noe måtte han finne på for å få tak i alle de pengene som sto igjen. Som enkemann kunne han kanskje tilby seg å ekte Catarina, det ville jo være en grei løsning.

Men den ideen kunne han bare glemme da han ble møtt med en voldsom og negativ reaksjon fra den spanske siden. Bare tanken på å skulle gifte seg med sin tidligere svigerfar fikk dessuten Catarina til å blekne. Nå hadde Henrik VII en sønn til, riktignok bare 11 år gammel men likevel en mulig kandidat for Catarina. Og slik ble det, den spanske Catarina ble gift med den senere Henrik VIII av England.

De fem årene hun måtte vente på at Henrik skulle bli gammel nok til å gifte seg, og til svigerfaren døde, ble fem vanskelige år for den fremtidige dronningen. Det ble år der hun ble skubbet til siden, uten å møte respekt, uten penger, og nesten uten mat, men hun presterte å møte de vonde dagene med tålmodighet og verdighet.

I 1506 døde Henrik VII og bare en uke senere kunne de unge feire bryllupet. De vonde dagene ble skjøvet i bakgrunnen og alt tegnet til å gå mot en lykkelig fremtid for begge to.

Et skår i gleden var at den sønnen Henrik VIII lengtet etter aldri kom. Catarina fikk mange barn, men ingen tronarving som vokste opp. Derimot fikk hun en berømt datter i 1506, nemlig Maria Tudor (Den blodige) som ble gift med den spanske Filip II.

Henrik VIII gikk lei og lette etter en kvinne som kunne gi ham den sønnen han lengtet etter. Hans øyne falt på Anne Boleyn, og nå søkte han Paven om skillsmisse, men paven sa NEI.

Henrik var ikke snauere på det enn at han brøt med pavekirken, og

da det i 1533 kom for en dag at elskerinnen var gravid, ble det plutselig fart på sakene. Erkebiskopen av Canterburry, Thomas Cranmer, erklærte ekteskapet med Catarina for oppløst, og det nye ekteskapet ble legitimert.

Catarina var utstøtt, og hennes liv ble mer og mer asketisk og trist, mens hun  henslepte sine siste år i diverse kalde og ukoselige slott inntil hun døde i 1536, – uten noensinne å gi avkall på sin dronningtittel.

Adelsmannen Pelayo og starten på gjenerobringen …

Det blir bestandig sagt at araberne i sin tid var veldig tolerante overfor andre religioner i det landet de okkuperte. Det stemmer det, men bare under  visse kriterier. Alle ikke-muslimer som betalte en rimelig skatt til araberne fikk dyrke sin religion akkurat som de ville. Men om de ikke betalte, ja da var det en annen sak. Araberne var ikke helt enkle å komme ut for om de først ble forarget.

Det var nettopp dette som hendte oppe i Asturias allerede på 720-tallet. Asturias består for det meste av ville fjell, bosatt av fattige fjellbønder som hele livet strevet for å skaffe utkomme til seg og sine. De var kraftige og seige karer som så vidt greide å holde nøden fra døren. Så kom araberne med sitt krav, vær så god og betal den pålagte skatten, ellers—!

Men hva skulle de betale med, de hadde jo knapt nok til eget bruk og dristet seg til å nekte enhver betaling. Dermed tente araberne, maken til oppsetsighet! De skulle så visst få erfare hvem som regjerte i dette landet. Dermed sendte de en stor og velutstyrt hær med vante krigere nordover.

Ryktene om hæren fløy i forveien og fjellbøndene begynte å bli en smule engstelige. De var kun en liten gruppe som hverken hadde  våpen eller øvelse som soldater. Derimot hadde de en gotisk adelsmann som hadde god greie på krigføring, nemlig Pelayo. Han samlet alle de enkle, men sterke fjellbøndene, og prøvde å sette mot i dem.

Araber hæren nærmet seg, ryktene ble mer og mer skremmende og fjellbøndene fikk kalde føtter, dette kunne aldri gå bra. Da, plutselig så de et skinnende lys på himmelen og jomfru Maria viste seg for dem. Alle falt på kne i ærbødighet da jomfruen talte til dem. «Hvis dere vil kjempe for meg, skal jeg hjelpe dere til seier!», forkynte hun før hun atter forsvant.

Nå var det ikke lenger snakk om «kalde føtter», her skulle det kjempes! De møtte araber hæren med en villskap araberne aldri hadde opplevd maken til, og ikke bare det, men alle de store steinene de sendte mot den lille bondehæren, kom tilbake med enda større kraft og slo dem aldeles av marken. Det var jomfruen, eller Gud selv, som hadde fanget opp hver eneste stein og sendt dem tilbake.

Tro det eller ei, den mektige og krigsvante hæren fant det best å forlate arenaen og dra sørover igjen. Denne uventede seieren over araberne har gått over i historien i form av en rekke legender, så hvordan det hele egentlig hang sammen, er det vel ingen som helt vet, men at de vant slaget var i alle fall sikkert.

I arabisk historie fikk selvfølgelig det tapte slaget en helt annen versjon. Der fortelles det at araberne hadde dradd nordover for å straffe de oppsetsige fjellbøndene, men I  Asturias hadde de for det første møtt et vilt og farlig fjellområde befolket med noen «ville esler».  For det annet var det et klima der som ikke var til å leve med, så de hadde funnet det best å dra sørover igjen til et mer levelig sted med venner og kjente rundt seg.

Nord i Covadonga, der dette hendte, står det i dag en stor katedral, med en statue av Pelayo utenfor, til minne om dette utrolige slaget..

Matskikker ved det spanske hoffet fra 1500 tallet …

Et måltid ved det spanske hoffet på 1500-tallet og utover, var noe langt viktigere enn bare det å spise seg mett. Det var først og fremst  en seremoni egnet til å imponere og understreke kongens makt og myndighet. Hadde de nøyd seg med bare et enkelt måltid ville det simpelthen ha redusert kongens makt og overhøyhet i menigmanns øyne, noe som i neste omgang kunne resultere i opptøyer og det som verre var.

To meget viktige personer på slottet var kjøkkensjefen og ammen til de kongelige barna. Begge disse var uunnværlige men likevel ble de behandlet helt forskjellig. Kjøkkensjefen fikk liten eller ingen lønn og ble ikke regnet for noe som helst, mens ammen var høyt ansett og godt lønnet.

Hun fikk både hus og mat, foruten rikelige ekstra tilskudd både av mat og andre ting hver eneste måned. Som eksempel kan jeg nevne at ammen til Filip IV`s datter, prinsesse Margrete, fikk følgende ekstra tilskudd hver måned:

4 høns –  to kg. kjøtt – et stort stykke flesk – et kg frukt – og to brød  foruten 60 gr azafran. 

Høyt ansett var hun også, så det å kunne skryte av slektskap med en kongelig amme var nesten like fint som å være i slekt med kongen selv. Hun hadde jo ansvaret for at alle prinsene og prinsessene fikk nok mat de første to til – tre årene av sitt liv, så da så.

Det var forresten ikke mangel på mat etter at de var avvent heller, hør bare hva som ble servert den senere Filip IV i 1608 da han så vidt var fylt tre år:

Midt på dagen fikk han først en cocido ( suppelapskaus), en stekt kastrert høne pluss en akerhøne kylling sammen med noe kjøtt fra et ufødt kje.

Til kvelds var serveringen noe enklere. Da fikk han ”bare”  en tallerken med en ung høne og noen friske egg. 

Til å være en liten pjokk på tre år vil jeg tro at denne menyen var nok til å mette guttungen.

Faren hans, Filip III, fikk nok ikke noe mindre da han var liten heller, skal vi tro ambassadøren som var på besøk hos Filip II. Da han så den vesle, fete  guttungen, kunne han bare ikke dy seg, og utbrøt: ” Gutten er jo både uutviklet og svak og kroppen virker fullstendig uharmonisk. Han ville helt sikkert ha vært mye sterkere og mer robust dersom han viste noe mer måtehold i matfatet ”.

Når det gjaldt de voksnes menyer for mat og drikke sto ikke serveringen noe tilbake for Nordens overdådighet. Likevel var det en stor forskjell når det gjaldt drikkevanene. Ved kongens bord gikk det mest på alkoholfrie forfriskninger, som bare av og til etter medisinske anbefalinger ble erstattet av lokal vin eller vin fra Rhinen eller  Burgund. Dette med de medisinske anbefalingene ble vanligvis tatt meget alvorlig. Helsen var den gang som nå noe folk flest var meget opptatt av, de kongelige ikke minst. Men det fantes unntakelser, slik som den første hustruen til Carlos II. Hun var totalt fri for magemål og nektet konsekvent å lyde både lege og prest som gjorde hva de kunne for å få henne på bedre tanker. Hun bare åt og åt, og este utover til det endte med forferdelse. Det sies at hennes siste ord til hoffdamene rundt sengen var:

”Dere trenger ikke å synes synd på meg for det er mine egne overdrivelser i matveien som har fått meg hit jeg er”. 

At de kongelige mesket seg med store middager så lenge de var i ro på slottet kan man forstå, men at kravet til kulinariske retter også gjaldt når de var ute og reiste, virker nesten uforståelig. Det er synd å si at jaktutfluktene til Habsburgerne og Borbonerne, lignet særlig på våre dagers turer til fjells i jaktsesongen. På 15 -1600 tallet var det å dra på jakt litt av en affære der jegerne selv utgjorde mindretallet. De hadde nemlig med seg en hel hær av ”viktige personer” som kokker, servitører, vaskehjelpere, leger, lysestøpere, bakere m.m. foruten sjefer for alle kategorier, pluss dekoratører for borddekning og til og med teppekunstnere.. Alt i alt kunne det dreie seg om en stab på 60-70 personer. Noen enkel matlaging var det heller ikke snakk om selv om det hele dreide seg om fugl og vilt. Mengden de satte til livs sto heller ikke tilbake for de norske måltidene.

Vel, vi har vel sånn sett ingen grunn til å klage over store porsjoner på våre dagers restauranter her i Spania.

 Filip V`s reise til Spania …

I følge testamentet til den svake og tilbakestående Carlos II hadde Filip av Anjou, barnebarnet til Ludvig XIV og Therese, arvet den spanske trone.  Det kom nærmest som et sjokk på Europas monarker, for hva kunne ikke skje dersom det endte med at den franske Filip en gang også arvet Frankrike?

Da ville jo hele maktballansen bli forskjøvet i Europa. Nei, da heller satse på halvbroren til Carlos, erkehertug Karl i Østerrike. Dermed brøt den spanske arvefølgestriden løs. Uansett, Filip hadde arvet tronen og han var fast bestemt på å holde på sin rett. Han gikk til og med  så langt at han sa fra seg retten til Frankrike for tid og evighet.

Store forberedelser måtte gjøres før han kunne reise. Han måtte få en verdig avskjedsfest og et skikkelig følge på den lange reisen som ble planlagt i detalj. Han var bare 17 år gammel og inntil denne dag var det egentlig ingen som hadde brydd seg særlig om ham.

Nå, derimot, var han plutselig midt i sentrum for begivenhetene, og bestefar Ludvig holdt til og med en storslagen avskjeds fest for ham, og fulgte ham et stykke på veg før han for alvor tok avskjed med denne  sønnesønnen som han aldri før hadde brydd seg noe om.

Reiseruten var nøye fastlagt, hvilke steder han skulle besøke, hvor lenge hvert opphold skulle vare, hvem han skulle ha møte med og hvilke fester og banketter som skulle holdes på hvert sted. Ruten var lagt slik opp at han skulle innom en rekke steder som hadde satt sine spor i fransk historie.

Jeg kan nevne i fleng:

Orleans; slottene Blois og Amboise, Poitier (der Karl Martell greide å stoppe arabernes marsj nordover), og  det kjente vindistriktet, Bordeaux, … mfl.

I Orleans var gatene sandstrødde og fulle av selvgode mannfolk og damer i sin fineste stas. Alt folket jublet og applauderte der Filip dro fram. Hele byen var opplyst og pyntet til fest.

Bordaux, det viktige handelssentret, kunne vise til sin livlige havneaktivitet der det ble eksportert både vin, sukker og afrikanske SLAVER!

I Amboise fikk den spanske utsending, greven av Urgel, foretrede for Filip og nølte ikke med å forkynne at det aldri hadde vært en slik glede i Spania som nettopp da Filip ble proklamert som arving til den spanske tronen. Dette var nok en sannhet med modifikasjoner som han først ble klar over senere.

Selve følget var sammensatt og utstyrt etter alle tidens krav til et kongelig følge, og det sier ikke så lite. I alt besto det av 47 vogner og kjerrer og 14 bære- stoler foruten 14 lastevogner  til all bagasjen. For å få med seg alt dette, inkludert kongelige ledsagere, tjenerskap og stallknekter, trengtes  både ridehester, trekkdyr og esler, 818 dyr i alt.  Det måtte ha vært et praktfullt skue der de dro fram.

Alle forberedelser til tross, helt uten problemer gikk ikke reisen likevel.

Da de nærmet seg grensen kom de nemlig ut for et overhendig regnvær. Leire og regn går som kjent ikke særlig godt sammen, og selvfølgelig var det flere vogner som kjørte seg fast. Til og med den unge kong Filip og hesten hans sank ned i gjørmen og forårsaket noe til oppstyr. De spanske adelsmennene, som hadde kommet kongen i møte,  ilte til for å hjelpe kongen ut av uføret. De tertefine og upraktiske adelsmennene, som aldri hadde gjort et dagsverk i sitt liv, var imidlertid mer til bry enn til hjelp. Det måtte solide arbeidsfolk til før både kongen og de ”hjelpende” adelsmennene kom seg ut av elendigheten. Man kan  jo bare tenke seg hvordan de så ut etter kontakten med  den våte og klissete leiren. Det var synd å si at de fine herrer tok seg ut til sin fordel.

I Bayonne var de også ute for en lite hyggelig opplevelse. Der hadde byen arrangert en storslagen tyrefektning til ære for Filip, men til alt uhell styrtet tribunene ned under forestillingen under skrik og leven. Den dagen ble det mange timers ekstra overtids arbeid på  hospitalet.

Langt om lenge , etter en anstrengende og opplevelsesrik reise på hele 80 dager, kom følget omsider fram til Madrid på nyåret 1701.

Arvefølgen måtte sikres …

Filip V arvet Spania, men hvem var egentlig kong Carlos II som bestemte at det skulle være slik? For å få greie på det må vi gå tilbake til faren hans, kong Filip IV.

Etter kongene Carlos I (keiser Karl V) og sønnen Filip II, to solide og ansvarfulle menn, som sto på for land og folk – og egne ideer, kom to konger som simpelthen ga en god dag i alle plikter bortsett fra det å skaffe landet en arving.

Filip III brukte hertugen av Lerma som ansvarlig minister, og Filip IV brukte hertugen av Olivares som ansvarlig for styr og stell, mens de selv nøyde seg med å skaffe en arving. Bortsett fra denne ene plikten levde de herrens glade dager, og særlig Filip IV foretrakk jakt, kvinner, vin og sang fremfor politikken.

Filip fikk både en sønn og en datter, og dermed var han fornøyd og henga seg til det gode liv. Men, all ting har en ende, som det heter, og en dag gikk dronningen hen og døde. Vel, dette var selvfølgelig trist, men han hadde jo en sønn så da var det ikke så mye å ta på vei for likevel, tenkte Filip og fortsatte å leve som før.

Men så en dag skjedde den virkelige katastrofen: også sønnen døde! Det var verre. Cortes, og folk flest i landet, presset på for at han skulle utnevne datteren Therese som sin arving, men det ville han ikke høre snakk om. Ingen Habsburger før ham hadde gått til det skritt å utnevne et kvinnemenneske til arving, så det skulle neimen ikke han gjøre heller! Med andre ord, han måtte gifte seg igjen og se til å produsere en ny arving, men med hvem?

Det manglet ikke på unge og vakre kvinner av god avstamning rundt i Europa, men Filip hadde noen ideer som gjorde det hele noe komplisert. For det første måtte hun være av kongelig byrd, for det annet måtte hun være ung og livskraftig, og helst pen også, men en ny kone fra Frankrike ville han ikke ha. En fra England kunne han bare glemme, der var de jo protestanter alle sammen så det gikk ikke.

Hele Europas galleri av skjønne, rike og kongelige kandidater ble gjennomgått, men noe galt  hadde den godeste Filip å innvende mot dem alle. Det var kun en som passerte nåløyet, nemlig datteren til hans egen søster borte i Østerrike, og det til tross for at hun hadde vært sønnens tidligere forlovede.

Den 42 år gamle og utlevde kongen presterte å gifte seg med sin søte og livskraftige niese på bare 15 år! Mariana, som hun het, protesterte overhode ikke på dette ulike giftemålet. Selv om hun var fullt klar over at hun ble hentet til Spania nærmest som et avlsdyr tok hun ekteskapet som en ære. Hun, av alle Europas aktuelle kvinner, var valgt til å bære fram arvingen til det mektige Spania.

At hun tok sin spesielle oppgave alvorlig trenger vi ikke å tvile på, for ungene kom på løpende bånd. Noe måtte likevel være galt, for de små guttebabyene  døde nesten like fort som de ble født. En datter var levedyktig, for øvrig hun som vi ser på maleriet ”Las Meninas” av Velazquez, Margrete, som ble mor til erkehertug Karl av Østerrike. En av guttene levde omtrent et halvt år, men ikke lenger, før tilslutt vesle Carlos så dagens lys. Et lite og svakelig vesen ingen trodde ville leve opp. Han greide seg på den måten som var, sykelig, svak og mentalt tilbakestående. Hans fødsel ble kunngjort med stor ståhei, men ingen fikk se ham. Tiden gikk og folk begynte å lure.

Var det i det hele tatt født en arving, eller-? Kanskje var det bare ei jente denne gangen også? Tvilen og ryktene var til slutt så påtrengende at den vesle treåringen måtte vises fram for folket.

Dag og tid ble bestemt og folk foran slottet ventet spent på å få se arvingen. Jo da, altandøren ble åpnet, og der sto den vesle gutten mens jubelen runget. Men det folk ikke visste, var at gutten måtte ha en støtte på alle sider for i det hele tatt å greie å stå, heller ikke hadde de noen anelse om hans åndelige handicap.

 

Alicante-borgen og arvefølgestriden på 1700-tallet

Den svake Carlos II, som ikke hadde vært i stand til å skaffe landet en arving, hadde til slutt testamentert hele landet til Ludvig XIV og Thereses barnebarn Filip av Anjou.

Haken ved denne arven var bare at Carlos hadde en nevø, sønn av sin rette søster Margrete. Denne nevøen, Erkehertug Karl av Østerrike, mente selvfølgelig at han hadde like stor rett til å arve landet som barnebarnet til Therese, halvsøster til Carlos II. Dermed ble det krig på kniven, der England stilte opp for Erkehertugen av Østerike, mens Frankrike og Italia støttet Filip.

Under denne krigen var borgen Santa Barbara i Alicante midt i skuddlinjen sommeren 1706.

Etter at engelskmennene hadde bombet byen i 8 dager, måtte bare Alicante gi seg over, selv om de italienske troppene som støttet Filip greide å sette seg fast  oppe på borgen. De 235 italienerne, under den franske marskalken Mahony, var imidlertid ikke mange nok til å stå seg mot engelskmennenes intense angrep. Enten de ville eller ei måtte de bare gi opp motstanden og akseptere at fienden overtok herredømme også over borgen.

Nå skulle man kanskje tro at slaget om Alicante og borgen var avgjort for tid og evighet, men slik gikk det likevel ikke. To år senere kom nemlig bourbonerne tilbake under ledelse av D`Asfeldt etter å ha vunnet et stort slag ved Almansa, nord for Alicante. Den 3 desember 1708 måtte de engelske troppene finne seg i å overgi byen til Filip V`s tropper, skjønt selve borgen nektet de å gi fra seg likevel.

D`Asfeldt var ikke den som tok et nei for et nei, og han var fast bestemt på å jage de engelske troppene på dør, men hvordan?

Det var det store spørsmål. Han tenkte så det knaket til han fikk en glimrende ide og satte i gang med forberedelsene. Det gikk ikke fort, men smått om senn begynte en stor tunnel inn under borgen å ta form. Tilslutt fylte han tunnelen med krutt og ba om en alvorlig samtale med sjefen oppe på borgen. I møtet mellom de to, fortalte  D`Asfeldt hva han hadde gjort og ga klar beskjed om at enten fikk de engelske se til å kapitulere, ellers så ville han sett fyr på kruttet inne i tunnelen.

Engelskmennene var seg selv lik og nektet å fire en tomme. Det hjalp ikke engang at de ble tatt med ned for å se alt kruttet som lå der ferdig til bare å få den nødvendige gnist. Like lite hjalp det, de engelske holdt på sitt og dermed smalt det, 4. mars 1709.

Store deler av borgen ble ødelagt og D`Asfeldt var temmelig sikker på at nå var borgen hans. Men nei da, stabeisene nektet fortsatt å overgi seg, de var ikke engelskmenn for ingenting! Over en måned til holdt de stand før de til slutt likevel måtte gi opp kampen 19. april og overgi seg.

I dag, vel tre hundre år senere, har borgen begynt å slå sprekker igjen, og de som har vett på det sier at dette faktisk er en sen-virkning etter eksplosjonen på 1700-tallet.

Ikke lenge etter rykket erkehertug Karl opp som keiser i Østerrike, og Europa for øvrig mistet hele interessen for arvefølgestriden. En keiser på tronen i Spania ville jo også ha ødelagt maktbalansen i Europa, så da var det like godt at Filip bare fikk beholde tronen slik Carlos II hadde ønsket det.

Santa Barbara borgen i Alicante …

Om du enda ikke har vært en tur oppe på borgen i Alicante kan jeg forsikre deg om at det er vel vært å ta seg  en tripp. Denne borgen er for det første veldig godt bevart, og den har en lang og spesiell historie bak seg.

Den første som bygde en borg på toppen av Benacantil var far til den kjente krigeren Hanibal, nemlig Hamilcar Barcas. Etter å ha tapt den første Puniske krig mot romerne, dro Hamilcar over til Spania for å gjenerobre kartagernes besittelser fra før krigen, slik at det rike  Spania kunne betale krigserstatningene som romerne krevde.

Da han kom  til Alicante, og så opp på toppen av fjellet, var han ikke i tvil, strategisk sett ville han neppe finne en bedre plass for en borg. Som den handlingens mann han var, varte det ikke lenge før borgen sto ferdig, og han kunne dra mot Elche.

For ordens skyld måtte jo også dette området erobres før han kunne fortsette videre nordover. Egentlig var det jo bare et lite fillested, tenkte han, så det ville sikkert ikke by på noen problemer. Fullt så enkelt ble det likevel ikke. Elche visste å bite fra seg og jaget i stedet Hamilcar på flukt. Det ble slutten for Hamilcar Barcas, som ikke engang rakk tilbake til Alicante før han ble innhentet og drept.

Han fikk neimen ikke mye glede av denne borgen sin, som han hadde vært så stolt av, –  og det fikk ingen andre heller for den saks skyld. De som tok over etter ham ga nemlig en god dag i hele borgen, som smått om senn forfalt til det bare var noen få ruiner igjen.

Så gikk det bortimot tusen år og borgen forsvant i glemmeboken. Ikke tenkte romerne på borgen da de regjerte landet, og ikke tenkte vestgoterne på at det en gang hadde ligget en borg der oppe på fjellet, og heller ikke araberne ofret denne gamle borgen en tanke, i alle fall ikke i første omgang.

Mer en  100 år etter arabernes invasjon skjer det en dag noe aldeles forferdelig sør i Andalucia: en rekke flatbunnede båter seiler oppover elven til Sevilla, og før folk fikk summet seg vrimlet nordiske krigere, de fryktede vikingene, opp på land og startet en herjing og massakre de aldri hadde opplevd maken til før.

Abderahman I kom omsider på banen og fikk stoppet blodbadet og jaget  vikingene på flukt. Ryktene om det grusomme angrepet på Sevilla i 848 spredte seg, og satte en alvorlig  skrekk i folk langs hele kysten nordover. Selv om det fulgte noen rolig år, følte ikke folk seg trygge, det kunne jo tenkes at disse nordiske krigerne kom tilbake enda en gang.

Ganske riktig, 14 år senere ble de samme flatbunnede båtene observert på vei nordover mot Orihuela, litt sør for Alicante. Her slo de til igjen, herjet, brente og voldtok, var det rart om araberne i Alicante fikk kalde føtter?

Da dukket det opp en kar som hadde tatt seg en tur opp på toppen av Benacantil, og kunne fortelle  at han hadde sett noen gamle borgruiner der oppe på fjellet. Hva om de simpelthen bygde en ny borg der oppe for å verge byen og området? Ideen tente og araberne satte i gang. Tiden var kort, nå gjaldt det livet så de arbeidet på spreng og borgen tok form på rekordtid.

Under over alle undre – etter angrepet på Orihuela snudde vikingene og Alicante gikk fri. Men om dette skyldtest den nye borgen eller andre ideer, vet man ikke noe om. Likevel er det historikere som mener at man ikke kan se helt bort fra at en godt bevæpnet borg kunne ha virket noe skremmende og uventet på de brutale vikingene, slik at de valgte å la Alicante i fred.

Javea og Romerne …

Vi som bor mer eller mindre fast her på Costa Blanca, tar oss iblant en tur for å se oss litt rundt, særlig når vi får besøk fra Norge. Vi vil jo gjerne vise hva området her har å by på, må vite. 

I første omgang blir det naturen og små idylliske puebloer i nærheten, i neste omgang kanskje vi sper på med litt om den historiske bakgrunnen til stedene vi besøker. Noe jeg tror må være spesielt for Spania, er nemlig at selv deminste landsbyene har sin egen, helt spesielle historie ulik alle andre puebloer. Mange av stedene har til og med sin egen historiebok, slik som Tarbena, der historien starter for hele 40000 år siden, eller  som landsbyen Javea nord for Calpe med en historie som mer eller mindre går tilbake til noen hundre år f.Kr.. 

I Javea er det særlig romerne som dominerer den gamle historien. Vi husker kanskje at romerne vant den andre puniske krigen og fikk retten til å erobre hele den Iberiske halvøy uten videre innblanding fra kartagerne.

Erobringen startet rundt 200 år f.Kr. men det tok dem ikke mindre enn 200 år å legge under seg hele Den Iberiske Halvøy.

Noe som faktisk sier ganske mye både om romernes utrolige utholdenhet når de hadde satt seg noe i hodet, og om de innfødte iberernes standhaftige motstand mot inntrengerne. De gjorde det i alle fall ikke lett for erobrerne.

En eller annen gang i disse årene anla romerne også sin første koloni i Javea, nærmere bestemt på en liten holme like utenfor Portichol (mellom dagens Javea og Cap Nau).

Nå hadde det seg slik at det hver uke var et stort marked, rundt 5-6 kilometer eller mer,  lenger nord, på et sted som også den gang het Jesus Pobre. Markeder har til alle tider vært et fristende sted, så vel for 2000 år siden som i vår tid. Selv romerne rundt tusenårs skiftet var helt syke etter å avlegge dette markedet et besøk. Problemet var bare at det ikke var noen farbar vei helt fram til markedsplassen,  men det så likevel ikke ut som om romerne  tok dette så tungt.

De hadde bestemt seg, de skulle på dette markedet, koste hva det koste ville. Dermed satte de i gang å bygge en ny vei helt fram til Jesus Pobre. Selvfølgelig tok det noe tid, for når de  først satte i gang med veibyggingen, gjorde de også skikkelig arbeid. Noe slurv lå simpelthen ikke for dem, så denne veien ble bygd solid nok til å tåle en hel hær om så var, – og  på marked kom de!

Tro det eller ei, men denne veien har overlevd helt fram til våre dager. Cami de Cabanes heter den, og selv om den i dag er blitt flikket litt på og har fått et dekke med asfalt, så er alt grunnarbeidet nøyaktig det samme som romerne la ned for 2000 år siden, den gang de hadde fått det for seg at markedet i Jesus Pobre skulle besøkes. Romerne var neimen ikke ”umakslause”, som vi sier i Romsdalen.

Dette var forresten ikke det eneste romerne foretok seg under sin tid i Javea. På stranden nedenfor dagens Parador grunnla de en tunfisk-fabrikk der de blant annet også laget kaviar av rognen. (Kavli er nok ikke den eneste som kom på den ideen).

De grunnla også et jernsmelteri med jern som ble hentet helt nede fra  det gamle Tartessus nær Cadiz. Av alle ting ble smeltejernet støpt om  til noen ganske små gudefigurer. Også denne virksomheten foregikk nær paradoren nede ved sjøen.

Fram til ut på 400-tallet fikk romerne stort sett være i fred her i landet, men så begynte Vestgoterne å gjøre seg mer og mer gjeldende. Det endte med at nykomlingene overtok det hele og romerne måtte trekke seg ut.

De neste folkeslagene, Vestgoterne og araberne, hører også med til Javeas historie, men litt om det får vi ta en annen gang.

Et skjæringspunkt mellom norsk, spansk og arabisk historie …

 

I vår historiske Nasjonalskatt Snorre står det mye rart. En av historiene går på Sigurd Jorsalfars korstog til Det Hellige Land. På den turen opplevde han et helt spesielt eventyr da han kom til den idylliske øya Formentera i Balearene.

Kong Sigurd og hans barske krigere lot seg friste og steg i land. Der fikk de høre en bloddryppende historie om brutale arabiske krigere som hadde hærtatt øya, og ikke bare det, men de hadde røvet og gjemt skattene deres i en grotte oppe i fjellsiden.

Fra sjøen hadde Sigurd sett ganske mange grotter langs den ugjestmilde og bratte kystlinjen, men de viste ham hvilken grotte det var, og  nordmennenene var ikke i tvil. Den skatten ville de ha tak i!

De fant stedet og greide å komme seg på land selv om det var ganske bratt der.

Sigurd prøvde først å klatre opp den bratte fjellsiden for å ta araberne fra sjøsiden. Dette lot seg bare ikke gjøre for de ugjestmilde araberne oppe i grotten bombarderte dem med stein og piler, så de måtte  bare gi seg .

Araberne jublet og følte seg bokstavelig talt ovenpå der de sto  i huleåpningen,  sjikanerte og beskyldte dem for å være noen usle feiginger, samtidig som de viste dem noen av alle sine rikdommer.

Dette var mer enn Sigurd  tålte, en slik behandling ville han ikke finne seg i. Han fikk tak i to ”barker”, dvs. to spanske små-båter, og dro disse helt opp på  platået over hulen. Her surret han tau rundt både for- og akterenden på båtene og fylte dem med krigere og amunisjon før han lot dem fire ned foran hule-åpningen. Nå var det Sigurd som fikk overtaket. Fjellet dannet, som Snorre sier, et overheng over hulen og Sigurds menn kunne sende et regn av piler ned på araberne, som i redsel flyktet innover i hulen.

Dermed kunne folkene på stranden klatre opp i fred og forene seg med båtfolket.  Hedningene inne i helleren våget seg ikke ut, og Snorre fortsetter :

Da lot kongen bære inn i helleren store stokker og gjøre et stort bål i helleråpningen, som de tente ild på. Da ilden og røyken nådde hedningene, lot noen av dem livet, og noen gikk imot våpnene til nordmennene, og alle sammen ble drept eller brent.  Der fikk nordmennene det største hærfang som de hadde tatt på denne ferden.

Her ender for så vidt historien, men ikke helt. I år 2000 dro en gruppe fra Historiegruppen over til Formentera for å finne denne historiske grotten som Snorre fortalte om. Folk på øya kjente til grotten, men de visste ikke sikkert hvilken av grottene som var den riktige.

Innholdet er kopibeskyttet og eies av dinhjelper.com
Copyright © 2024 dinhjelper.com • All rights reserved.